Gievrie - runebomma

Runebomma var for noaiden som et alter er for presten, like betydningsfull. Runebomma fantes i forskjellige versjoner, både i projeksjon og innhold, alt etter hvor den ble laget. I følge Ernst Manker finnes det fire hovedtyper. Beskrivelsene til Manker er hovedsakelig basert på måten trommen er bygd på. Man har skåltrommen der trommeskåla, eller rammen er uthult av en rirkule – derav navnet skåltromme. Fururirkule er i de aller fleste tilfellene blitt anvendt som materiale, men der finnes også noen gjort av granrirkuler. Trommeskinnet er festet til en utstikkende kantlist med en spesiell type søm som består av feste- og en kanttråd av sene. Ser man i en større sjamanistisk sammenheng, vil man oppdage at den samiske skåltromma er unik i sitt slag. På sveiptromma er trommerammen bøyd av en sveip, og de to sveipendene er sydd eller klinket sammen. Her er også furu det dominerende materialet. Ved hjelp av samme teknikk som på skåltromma er trommeskinnet her også festet til rammens øvre kant. På ringtrommen derimot er rammen av en selvvokst- eller en hel tilskjært fururing. Trommeskinnet er festet med trenagler på rammens øvre kant og skinnkanten forsterket med en kantsøm. Også sveipeteknikk er brukt på vinkelrammetrommen. Selve sveipen er laget slik at den danner en vinkel.

På en runebomme av sydlig type kan vi se det tradisjonelle sol-tegnet i midten. Figurer/symboler for torden og vind samt en reinfigur og noen andre offerdyr. Rundt sentralfiguren er det ulike dyrefigurer, et reingjerde, rein med slede, båter, en tromme, kors og de kristnes boplass med hus, hest, ku og geit. På toppen den rådende far. Øverst til høyre kan man se dødsrikets figurer, og nederst på samme side de tre aahkah. Ellers rundt kanten ser man jeger med pil og bue, rovdyr, reiner, hund og mennesker.

Det var noaidens oppgave å lage tromme. Det var en hemmelighet hvordan noaiden lagde trommene sine, men bevarte trommer viser fremgangsmåten. Når det kommer til trommeskinnet så ble ugarvet skinn av en kalv etter en ettårsgammel reinsimle brukt. Til å lage figurene på trommen brukte de bark av older. Dette var jaktguden eller blodmannens tre. Treets blod gir farge som aldrig forsvinner. Noaiden puttet barkebiter i munnen og tygget så han ble rød rundt munnen. Mønsteret ble tegnet inn på tromma med en pinne. Når tromma skulle innvies var hele familien samlet. Alle satt på sin plass rundt ilden og ingen fikk røre den nye tromma. Hver kvinne ga et smykke, spenne eller en knapp som ble hengt opp i ei lærreim på trommas kant. Her ble det også hengt opp nye ting som f. eks. tenner og klør. Sterkest var driften fra et pilformet bein som sitter i penisen til bjørnen. Trommepinnen var en liten dobbelhammer av reinhorn. Under innvielsesseremonien var det familiens yngste gutt som fikk æren å slå første slaget. Det var gjerne en liten trekant eller en ring som lå på tromma når noaiden slo. Denne ringen rørte seg og forandret retning når tromma ble slått på, og den ble liggende over den figuren som det var bestemt fra høyere makter at den skulle ligge.

Etter hvert som kristne misjonærer kom inn i bildet ble tromma forbudt. Misjonærene brente nesten alle trommer på bål. Det viste seg nemlig at det var umulig å kristne samene så lenge de hadde trommene sine å holde seg til. Derfor ble det på 1600-1700 tallet satt inn en stor innsamling, og trommene ble brent foran kirkeinngangen. Den som våget å gjemme tromma, eller lage seg en ny, risikerte streng straff. For det meste var det bøter og fengselsstraff. Til og med dødsdom ble innført. Man vet i dag bare om noen få gjenlevende eksemplarer av runebomma, disse er å finne på museer og i privatsamlinger, ikke bare i Norden, men også i Europa.