For 11 000 år siden, da de første menneskene kom til Nord-Skandinavia, fantes det ikke riksgrenser. Om de var samer, vet vi ikke. Men det vi regner med, er at samene oppstod fra denne kulturen.

”Vi kommer ingenstedsfra, vi samer har alltid vært her, allerede lenge før noen annen…”, sier den samiske forfatteren og kunstneren Johan Turi, som virket i begynnelsen av 1900-tallet.

Forskerne tror at disse første menneskene i nordområdene flyttet fra kysten etter hvert som isen trakk innover landet, og bosatte seg over hele Sábme/Sápmi. Dette folket var et fangstfolk, og de levde i sijddafelleskap. I en sijdda kunne det være omtrent 20-30 mennesker, og sijddaen flyttet etter vær og vilttilgangen. Først for 2000-3000 år siden kan vi kalle disse menneskene for samer, da de fikk et felles språk, og tradisjoner og andre faktorer som binder sammen et folk.

De eldste skriftene
Den eldste skriftlige kilden om samene er fra år 98 e. Kr. Da skriver den romerske historikeren Tacitus om et folk han kaller fenni. I år 550 e. Kr. skriver grekeren Prokopius om landet lengst mot nord, Thule. Der bodde et folk som gikk på ski som han kalte skridfinner. Disse to fortalte bare hva de hadde hørt av andre. Men når høvdingen Ottar fra Hålogaland ca. 890 e. Kr. forteller om finnene (samene) til kong Alfred den store i England, gjør han det ut fra egne erfaringer. En stor del av Ottars inntekter kom fra samene, når han krevde inn skatt fra samene som dyreskinn, fjær, hvalbein og skipsreip laget av hval- og selhuder. De norrøne sagaene inneholder også en del om samene. I dem fortelles det bl.a. om handel og skattlegging, og om hvor gode båtbyggere samene var.