Mens regjeringer samles i New York for det andre International Migration Review Forum (IMRF) for å vurdere fremskritt med globale migrasjonsforpliktelser, reiser et sentralt spørsmål: forbedrer Global Compact for Migration forholdene for mennesker på farten?
Svaret er ja.
Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration ble vedtatt i 2018 og er den første internasjonale avtalen som har som mål å gjøre migrasjon tryggere og mer human gjennom samarbeid. For Midtøsten og Nord-Afrika gir International Organization for Migrations Global Overview of Migration Routes (2025), som sporer migrasjonsmønstre, risikoer og dødsfall langs store ruter over hele verden, et blandet bilde. Noen ruter endrer seg, men risikoen folk står overfor er fortsatt alvorlig, og i noen tilfeller forverres.
Over Middelhavet kan ankomsttall alene være misvisende. I 2025 nådde bare mer enn 66 500 mennesker Italia og Malta via den sentrale middelhavsruten, nesten identisk med året før. Ankomstene til Hellas, Kypros og Bulgaria langs den østlige middelhavsruten falt med rundt 30 prosent, mens den vestlige middelhavsruten hadde en beskjeden økning. Den vestafrikanske Atlanterhavsruten til Kanariøyene registrerte et dramatisk fall på 62 prosent.
Isolert sett kan disse tallene tyde på redusert press på Europas grenser. Men lavere ankomster betyr ikke automatisk sikrere reiser. På den østlige middelhavsruten ble dødsfall og forsvinninger nesten doblet på ett år. På den vestafrikanske Atlanterhavsruten gikk antallet dødsfall knapt ned til tross for det kraftige fallet i ankomster – noe som betyr at sannsynligheten for å dø til sjøs økte. Og på den sentrale middelhavsruten er det kjent at mer enn 1300 mennesker døde i 2025, og holder den blant verdens dødeligste migrasjonskorridorer.
Disse trendene gjenspeiler en bredere virkelighet: Når grensekontrollene skjerpes eller ruter skifter, blir reiser ofte lengre, mer fragmenterte og farligere. Folk fortsetter å bevege seg, men med færre alternativer blir mange presset mot uregelmessige og høyrisikoveier.
Sudan illustrerer hvordan kriser kan omforme mobilitet over en hel region. Tre år etter at konflikten brøt ut i april 2023, har Sudan blitt verdens største fordrivelseskrise. På toppen ble antallet internt fordrevne mer enn tredoblet, og nådde mer enn 11,5 millioner. Nesten 4 millioner mennesker har vendt hjem – ofte til ødelagte eller delvis ødelagte boliger – men nesten 9 millioner er fortsatt på flukt. På dette bakteppet er det ikke overraskende at flere sudanesiske statsborgere dukker opp langs både østlige og sentrale middelhavsruter. For mange er disse reisene ikke et førstevalg, men en siste utvei, når alternativene i Sudan og nabolandene er begrenset.
MENA-regionen er også dypt knyttet til globale mobilitetsmønstre. Bevegelsene fra Asia og Stillehavet til Europa økte betydelig i 2025, med nesten én av tre irregulære ankomster fra den regionen. Mange av disse reisene krysser Nord-Afrika og det østlige Middelhavet. En endring i visumpolitikken i ett land, en konflikt som blusser opp i et annet, eller et nytt håndhevelsestiltak langs en korridor kan omforme risikoer over tusenvis av kilometer.
I mellomtiden avtar ikke det underliggende presset som driver mobilitet i og rundt MENA. Regionen har en av verdens yngste befolkninger, med ungdomsarbeidsledighet som ofte overstiger 20 prosent. Klimarelaterte sjokk – tørke, flom, hetebølger – samhandler i økende grad med konflikt og økonomisk stress. Disse faktorene fungerer sjelden isolert; de forener hverandre og former både intern forskyvning og grenseoverskridende bevegelse.
Hva betyr dette for politikken? Flere prioriteringer skiller seg ut.
For det første må søke- og redningskapasiteten tilpasse seg utviklingen av virkeligheten. Stabiliserende eller synkende ankomsttall skal aldri forveksles med redusert risiko. Den kraftige økningen i dødsfall på enkelte ruter understreker behovet for sterkere samarbeid om nødrespons, bedre data om dødsfall og forsvinninger, og vedvarende støtte til frontlinjesamfunn. Å redde liv til sjøs og på land er et humanitært, juridisk og moralsk imperativ.
For det andre må trygge og vanlige veier utvides. Når vanlige alternativer er begrenset, er det mer sannsynlig at personer som møter vold, økonomiske vanskeligheter eller familieseparasjon vil vende seg til irregulære ruter. Godt utformede arbeidsmobilitetsordninger, familiegjenforeningskanaler og humanitære veier kan redusere avhengigheten av farlige reiser samtidig som de støtter utvikling i både opprinnelses- og destinasjonsland.
For det tredje er bedre og delt data avgjørende. Global Overview og Sudans fortrengningstall viser verdien av å kombinere ankomststatistikk, intensjonsundersøkelser og informasjon om dødsfall og savnede personer. Fortsatt investering i nasjonale datasystemer kan hjelpe myndigheter med å forutse press og utforme mer effektive retningslinjer.
Til slutt kreves det intensivert samarbeid. I New York denne uken er 130 stater fra hele verden engasjert i å drive frem implementeringen av Global Compact, og erkjenner at migrasjon er et fenomen som best styres gjennom prinsipielt og konstruktivt partnerskap.
Denne IMRF handler om samarbeid, og klarhet om hva vi skal gjøre videre. Utvid trygge og vanlige veier. Styrke rettferdig rekruttering og arbeiderbeskyttelse. Invester i data- og beskyttelsessystemer som redder liv. Og samarbeide på tvers av landegrensene for å ta ned kriminelle nettverk. Hvis vi får dette riktig, vil færre mennesker lide, færre liv vil gå tapt – og flere mennesker, og samfunn, vil trives. Det er muligheten vi har foran oss – her og nå. La oss gripe den – sammen.
Synspunktene i denne artikkelen er forfatterens egne og gjenspeiler ikke nødvendigvis Al Jazeeras redaksjonelle holdning.
