Beirut, Libanon – Myra Aragon kaster kyllingvinger i en stor gryte. Hun rører i dem og legger så til pynt og krydder.
«Dette er laurbærblad,» sier hun og heller i en håndfull. «Dette er anisstjerner og dette er sort pepper.»
I dag lager hun kylling afritada, en klassisk kyllinggryte fra hjemlandet Filippinene. Kjøkkenet og samfunnshuset hennes, kalt Tres Marias, i en forstad like nord for Beirut, mater rundt 200 mennesker hver dag. De fleste av dem er arbeidsinnvandrere.
Midt i krigen og en massiv fordrivelseskrise har noen arbeidsinnvandrere trappet opp for å tjene samfunnet deres.
Migranter «står overfor så mange forskjellige restriksjoner», sier Abdel Halim Abdallah, en prosjektkoordinator for Leger Uten Grenser (MSF) i Libanon, i samtale med Al Jazeera. «De viser kjærlighet og hengivenhet og solidaritet gjennom mat. Det er en samlende ting.»
Bomber og diskriminering
2. mars skjøt Hizbollah raketter mot Israel for første gang på minst ett år. Gruppen hevdet at det var et svar på drapet på Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei 28. februar og 15 måneder med ubesvart israelsk aggresjon, som inkluderte mer enn 10 000 brudd på våpenhvilen.
Israel svarte med å tvinge minst én million mennesker på flukt over hele Libanon, inkludert fra hele sør og Beiruts sørlige forsteder. Israelske styrker har de siste ukene også invadert Sør-Libanon og okkupert flere byer og landsbyer. Mange libanesere har flyktet fra hjemmene sine for tilflukt hos venner eller slektninger. De som ikke kunne havnet i krisesentre eller på gata.
Migranter har også vært ofre for israelske angrep. To sudanesiske statsborgere ble drept av et angrep 5. april i Jnah, i Beiruts sørlige forsteder. En etiopisk statsborger ble drept da Israel rev en bygning i Tallet el-Khayat-området i Beirut 8. april.
Tusenvis av andre er på flukt. Mer enn 200 000 arbeidsinnvandrere bor i Libanon i dag, ifølge tall utarbeidet av det amerikanske universitetet i Beirut. I følge en rapport fra 2023 fra International Organization for Migration (IOM), bor en høy konsentrasjon av migranter i Beiruts sørlige forsteder, et område ødelagt av israelske angrep i 2024 og igjen i 2026. IOM anslår også at 48 000 har blitt fordrevet siden mars.
Mange migranter jobber som renholdere eller barnepiker og er avhengige av landets kafala-arbeidssystem, som binder en utenlandsk arbeider til en lokal sponsor og noen ganger resulterer i at arbeideren blir misbrukt. I 2024 havnet mange på gata eller i offentlige hager. Noen har funnet tilflukt i fellesboliger eller har støtte fra sin ambassade.
Noen migranter blir også fordrevet av israelske bomber og blir diskriminert. Krisesentre er offisielt ment å ta imot alle fordrevne – uavhengig av nasjonalitet – men på bakken er det ikke alltid tilfelle.
Abdallah sier at han har sett noen migrantfamilier i krisesentre, selv om mange blir avvist og libanesere ofte blir prioritert. Og selv om arbeidsinnvandrere blir tatt opp i krisesentre, møter de ofte også diskriminering på innsiden.
«Vi hører historier om at de blir satt i kjelleren eller i et åpent område,» sier Abdallah. Under slike omstendigheter vil mange bestemme seg for å forlate krisesentrene. Mange er avhengige av fellesskapshus, og Leger Uten Grenser kartlegger mer enn 100 slike hus.
Migrantsolidaritet
Overfor disse systemiske utfordringene ender migrantmiljøer ofte opp med å organisere seg – og hjelpe hverandre.
Med de systemiske utfordringene i tankene, åpnet Aragon Tres Marias. Det er blant minst tre matkjøkken som drives av migrantarbeidere i Libanon midt i kaoset av krig og fordrivelse.
«Jeg har vært i Libanon i 22 år. Jeg kjenner til vanskelighetene med kafala-systemet,» sier Aragon fra butikken sin mens hun tar en pause fra å røre kylling. I disse årene har hun vært vitne til – og overlevd – krigen i 2006, opprørene i 2015 og 2019, havneeksplosjonen i 2020, Libanons økonomiske kollaps og krigen med Israel i 2023-2024.
Mens hun snakker, hakker et team av frivillige paprika utenfor det beskjedne kjøkkenet der kyllingen koker. Den tilberedte maten vil bli pakket og distribuert. Tres Marias samler også inn, pakker og deler ut råvarer til folk som kan lage mat selv.
De mater stort sett migranter, men av og til kommer libanesiske familier til dem også. De mater den som trenger det. Og hun sa at solidaritet bygger ut av deres innsats.
«Noen vil be meg om å lage maten deres,» sa hun. Hun ga et eksempel med bangladeshere som ba om biryani, som hun laget og fikk positive anmeldelser på, selv om hun fant det for «har», og brukte det arabiske ordet for krydret.
De fleste av familiene er migranter i Beiruts sørlige forsteder, sa Aragon. De er basert i områder som Laylake, Haret Hreik og Ghobeiri. Alle disse områdene har mottatt gjentatte evakueringsadvarsler fra det israelske militæret. Det har ikke vært noen streik på Beirut eller forstedene de siste dagene, etter en blodig 8. april da mer enn 350 mennesker ble drept i israelske angrep over hele landet.
Å distribuere måltidene er fortsatt for farlig, så en annen migrantarbeider plukker dem opp på motorsykkelen sin og møter familier i de sørlige forstedene.
«Denne krigen er mye verre»
I 2024, på høyden av intense israelske angrep på Libanon, jobbet Aragon og teamet hennes også for å mate migranter. Men hun sier det er en forskjell denne gangen.
«Denne krigen er mye verre enn den forrige,» sier hun. Krigen i 2024 inkluderte også massedrap og fordrivelse. Men denne gangen rammer angrepene nye områder, og sosiale spenninger brygger på.
Den forskjellen utspiller seg i hodet hennes når israelske droner flyr over Beirut om natten.
«Noen ganger ser jeg opp og føler at den følger etter meg», sier hun om den uopphørlige summende støyen som har fylt Beiruts himmel de siste årene.
Men mens krigen fortsetter, vil Aragon fortsette å lage mat og dele ut mat til de som trenger det. Hun sier at mye av arbeidet hennes dreier seg om å lytte til andre migranter og deres lokalsamfunn om hva de trenger. Mat er en måte som får folk til å føle seg ivaretatt og sett.
Det er også en måte for folk å lære om mat fra Filippinene, sa hun.
