Tyskland deler seg
Minst to generasjoner på både Guetingers mors- og farsside var fra Babenhausen, en liten bayersk markedsby med rundt 4000 mennesker på 1960-tallet. Omgitt av et slott var det en gang hjemmet til en handelsfamilie som sies å ha vært fremtredende i middelalderen.
Guetingers far, Ernst, var blant fem søsken og den yngste av de tre guttene. Hans var den eldste, etterfulgt av en annen bror, Erich, og det var fire års aldersforskjell mellom Ernst og Hans. Guetinger sa at denne aldersforskjellen spilte en rolle i farens og onkelens forhold.
«Min far og onkel Hans hadde ikke et veldig nært forhold fordi de hadde vokst opp under krigstid,» sa han. «Da krigen brøt ut i 1939, var onkel Hans forpliktet til å tjene som soldat.»
Det var mangel på soldater, så tyske gutter på 16 og 17 år ble utpekt som «Flakhelfer» for å jobbe med luftvernvåpen eller bemanne de enorme lysene som sporet fiendtlige fly.
«Min onkel Erich var i denne aldersgruppen, så tjent i denne rollen, men faren min, som den yngste, trengte ikke å tjene,» la han til.
Etter Nazi-Tysklands nederlag i 1945 ble landet delt inn i okkupasjonssoner og deretter formelt delt i to separate land i 1949.
Hans kom tilbake til Babenhausen i Bayern etter krigen og søkte arbeid som skomaker. Men jobber var knappe, og han hadde problemer med å finne arbeid.
Midt i kampene deres oppmuntret Hans’ hjemlengsel kone ham til å prøve å finne arbeid i DDR, hvor hun kom fra. De visste at de ville bli ønsket velkommen, fordi DDR var opptatt av folk som var villige til å motvirke trenden med de som drar vestover – omtrent 2,7 millioner mennesker flyttet til Vest-Tyskland mellom 1949 og 1961 – for bedre økonomiske og sysselsettingsmuligheter.
I 1958 flyttet familien til Hans østover til Brieskow-Finkenheerd, en landsby nær den polske grensen, hvor Hans begynte å jobbe ved en kraftstasjon som også ga boligen deres. Han var også i stand til å hengi seg til sin kjærlighet til jakt så mye han likte.
«Han var veldig glad på jakt,» husket Guetinger med glede. «I Vest-Tyskland kunne du bare jakte hvis du eide land, men siden regjeringen eide all jorden i DDR, ble min onkel fortalt at han kunne jakte hvor han ville.»
Hans ble så kjent for sine jaktevner at når de store kadrene ville feire noe og spise noe smakfullt kjøtt som villsvin eller villsvin, ba de Hans om å gå på jakt.
«Feiet hadde sine egne jegere, men de betraktet min onkel som en av de beste,» sa Guetinger.
I mellomtiden ble Hans yngre bror Ernst, tilbake i Bayern, far til Erich Guetinger i 1951.
På 1950-tallet forble bevegelsesfriheten mellom de to landene stort sett uinnskrenket, men fra 1960-tallet og utover ble det satt inn tøffere tiltak. Etter det fikk østtyskere generelt bare reise til Vesten for presserende familiesaker, som begravelser eller bryllup.
I august 1961 – for 65 år siden – begynte den østtyske regjeringen å bygge Berlinmuren, en 155 km (96 miles) betongkonstruksjon rundt Vest-Berlin som effektivt isolerte den innenfor DDR-territoriet og kuttet hovedstaden.
Utenfor Berlin førte innsatsen for å befeste divisjonen til installasjon av nye piggtrådgjerder, detektorer, vakttårn, samt booby-feller og utvidede krefter for grensevakter til å skyte og arrestere rømte. Mellom da og 1989, da muren falt, ble anslagsvis 75 000 mennesker fengslet for å forsøke å rømme.
Guetinger forteller at i de første årene av divisjonen var det knapt noen kontakt med onkelen og familien.
«Til slutt kunne vi begynne å sende brev, men vi delte veldig lite i disse fordi alle visste at det østtyske hemmelige politiet, kjent som Stasi, ville sjekke posten nøye mellom familier, og ofte leste brevene våre,» sa han.
Som mange familier i Vest-Tyskland, sendte Guetingers ofte vestlige produkter til sine slektninger i øst.
«Til jul laget vi pakker som inneholdt ting vi visste de ville like, og som vi visste at det ville være vanskelig for dem å få tak i, for eksempel kaffe og blå jeans,» sa Guetinger.
«Blå jeans var spesielt populær eiendom, og søskenbarna mine likte denne typen klær. Og selv om vi sendte pakker, var det alltid en sjanse for at de ikke ville nå dem,» forklarte han og la merke til at forsendelser ble nøye overvåket.
Guetinger sier det fortsatt er vanskelig å fullt ut vurdere hvordan den daglige forstyrrelsen forårsaket av splittelsen påvirket familiens følelse av trygghet og enhet.
«Selv om foreldrene mine hadde et tungt hjerte den gang, ville de sjelden snakket om det, så i dag må jeg stole på andre indikatorer for å prøve å forstå. Og en av indikatorene er at faren min og hans eldste bror prøvde å besøke hverandre så snart det var mulig for dem begge.»
